«Riksrett!»
Det er mer enn åtte år siden demokratene brukte det ordet – lenge nok til at man begynte å lure på om ordet fremdeles var en del av deres ordforråd, med tanke på den øredøvende stillheten gjennom dusinvis av skandaler under president Obamas administrasjon. Men nå som Trump er mannen i det hvite hus, da er ordet tilbake for fullt.
Demokrater overalt kaster om seg med «r»-ordet, og håper å kunne ta Trump for alvorlige forbrytelser og forseelser etter New York Times’ påstand om et notat skrevet av tidligere FBI-direktør James Comey, hvor presidenten skal ha oppfordret ham til å avslutte den føderale etterforskningen av den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn.
Og media kaster ikke bort tiden, og gjentar venstresidens krav om riksrett. MSNBC lanserte en Watergate-annonse med påstanden at Trump er den nye Richard Nixon.
«Watergate. Vi kjenner navnet takket være journalister som ikke lot være å stille spørsmål,» sier MSNBCs Chris Hayes, og antyder at Trump er den neste på riksrett-hoggestabben. «Hvem vet hvor disse spørsmålene vil føre oss. Men jeg vet dette; jeg kommer ikke til å slutte å stille dem.»
Men statsviter Jonathan Turley, som stemte på president Obama, advarer riksrett-entusiaster mot å forhaste seg vedrørende president Trump.
På dette tidspunktet er det ingen bevis på at Trump faktisk begikk en forbrytelse.
«Lovverket krever mer enn hva Comey angivelig beskriver i sitt notat,» skriver Turley i et innlegg i The Hill.
«For første gang har Comeys notat satt hylekoret rundt Trump i forbindelse med USAs straffelov. Men hvis dette skal handle om rettsobstruksjon (obstruction of justice), er det en svært tynn påstand. Noen kommentatorer hevdet kriminell adferd og krav om riksrett allerede før Trump hadde fullført eden i sin innsettelse. Og ikke overraskende, i løpet av få minutter etter New York Times’ artikkel, hørte vi et kor av «tok deg!»-rop.
Men dette notatet er ikke Pentagon-papirene eller Watergate-opptakene. Faktisk reiser de vel så mange spørsmål om Comey som de gjør om Trump med hensyn til den påståtte, underliggende oppførselen.
Et godt sted å starte er den føderale loven, spesifikt 18 U.S.C. 1503. Lovverket krever mer enn hva Comey angivelig beskriver i sitt notat. Det er dusinvis av forskjellige varianter av obstruksjonsanklager, som spenner fra å true vitner, til å påvirke jurymedlemmer. Ingen av dem passer til dette tilfellet. Det etterlater kun den tåkete betegnelsen «forsøk på å forstyrre korrekt rettsgang». Imidlertid er det fortsatt nødvendig å bevise at meningen var å påvirke på korrupt vis, når alt Trump trenger å si er at alt han gjorde var å uttrykke bekymring for en medarbeider.
Begrepet «på korrupt vis» er faktisk definert forskjellig i de ulike bestemmelsene, men det innebærer ofte at det må vises at en har handlet «med sikte på å sikre en ulovlig fordel for seg selv eller en annen».
Å oppfordre til ettergivenhet eller å forsvare en medarbeider kan være upassende, men er ikke nødvendigvis å søke en ulovlig fordel for ham.»
Andrew C. McCarthy, som bl.a. ledet anklagen mot Omar Abdel Rahmann etter bombeattentatet i World Trade Center i 1993, sier at de påståtte Trump-uttalelsene om Flynn er langt fra rettsobstruksjon;
«Jeg tror ikke vi er i nærheten av det ennå, for selv om jeg er sikker på at daværende direktør Comey må ha funnet samtalen med president Trump både vanskelig og upassende, tror jeg ikke det ligger noe korrupt bak det.»
«Det viktigste ved rettsobstruksjon er kontekst. Vi vet egentlig ikke sammenhengen her. Vi har en uttalelse som er en del av det som må være et større notat.
Korrupsjon er hjertet av rettsobstruksjon. Personen må handle med vilje og vite at det han gjør er feil, og ha til hensikt å undergrave den sannhetssøkende prosessen»
Talk-show vert Mark Levin sier at de siste angrepene på Trump avslører en fantastisk dobbelstandard.
«Husk at hele poenget her er å fjerne Trump. Hele poenget er å ødelegge mannens omdømme og rykte. ‘Han må jo være en inkompetent gjøk’, ‘Han skyter fra hofta’, ‘Kanskje han selv jobber for russerne, og gir dem informasjon’ – Det hele er så absurd.»
«Har Barack Obama noengang vært i en slik situasjon?» spør Levin, og bemerker hvordan media nesten daglig rapporterer om Trumps feilsteg. «Dette media-vanviddet eksisterte ikke. Det skjedde aldri. Det skjedde bare ikke!»
Under er en liste over 25 ekstreme skandaler og overtredelser begått under Obama-administrasjonen, og et fåtall utløste oppfordringer om at nasjonens 44. president måtte straffes for sine forbrytelser.
1.
Obamas atomavtale med Iran.
Den 14. juli 2015 forhandlet Obama-administrasjonen frem, og undertegnet handlingsplanen kalt JCPOA, en kjernefysisk avtale mellom Iran, USA og «P5+1», som inkluderte Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Kina, Russland og EU. Obama-administrasjonen presset avtalen gjennom, og forhandlet om flere vilkår uten å konsultere USAs senat. Det hvite hus stod for denne planen som var «en historisk avtale som hindrer Iran i å skaffe seg atomvåpen».
Obama innrømmet senere at avtalen ikke ville hindre det jihadistiske teokratiet i å skaffe atomvåpen, men mente det ville forsinke dem med 10 til 15 år.
Som en del av avtalen gjorde Iran flere forpliktelser med hensyn til sitt atomprogram, inkludert reduksjon av lav-anriket uranlagre til 300 kg, grenser for fremtidig anrikning av uran til 3,67 prosent, lagring av sentrifuger i 10 år, restriksjoner på forskning og utvikling, og overvåkning og inspeksjoner. Iran sa seg også enige i å bygge om Arak-reaktoren slik at kjernen ikke kan produsere våpengradert plutonium, og endre Fordow-anlegget til et forskningsenter. I bytte ble Iran lovet lettelser i sanksjoner og at opptil 150 milliarder dollar i fryste eiendeler ble løst.
Avtalen gjorde det mulig for Iran å fortsette sin uran-anrikning – et viktig punkt for motstanderne, som tok opp Irans status som statssponsor for terrorisme og deres gjentatte trusler mot USA og Israel.
Men Obama-administrasjonen holdt hemmelig mange uklassifiserte dokumenter knyttet til avtalen. Offentligheten og til og med noen kongressmedlemmer kan ikke få tilgang til filene som holder i sikre områder på Capitol Hill, kjent som Sensitive Compartmented Information Facilities, eller SCIF.
Selv flere demokrater oppfordret president Trump til å frigjøre dokumentene i januar.
«Med mindre det er en jævlig god grunn til å holde dem unna offentligheten, la oss få se dem,» sa Jon Tester.
I september 2016 rapporterte Institute for Science and International Security at Obama-administrasjonen tillot Iran å overskride grensene i avtalen for å hevde at Teheran fortsatt var i samsvar med vilkårene. Obama-administrasjonen avviste instituttets rapport.
«Administrasjonen var veldig fiendtlig etter at vi ga ut disse dokumentene,» fortalte David Albright, instituttets grunnlegger og president. «Det var veldig vanskelig for oss å få informasjon. De hadde alle intensjoner om å holde det hemmelig. De kan ha gitt utrykk for åpenhet, men deres intensjoner var å holde det hemmelig.»
«Man må stille spørsmål ved hva annet som blir skjult. Administrasjonen ønsket å hindre folk i å få vite hva som var i disse avgjørelsene, og absolutt holde disse folkene fra å snakke med folk som meg, som faktisk kan tolke hva som ligger bak.»
Andre avsløringer viser at Obama gjorde en hemmelig avtale med Iran, slik at de selv kunne bestemme hvilke kjernefysiske steder som skulle inspiseres, og la Iran gjøre egne inspeksjoner på Parchin-anlegget, der eksperter mistenker at Iran har utviklet atomvåpen. Avtalen lar også Iran selv ta bilder og videoer av mistenkelige steder.
2.
Obama visste om Hillarys private epost-server.
Fem dager etter at New York Times avslørte Hillary Clintons private epost-server, fortalte Obama til CBSNews at han fikk vite om dette på samme tid som alle andre, gjennom nyhetsrapportene.
Dette var ikke sant, fordi Obama selv hadde utvekslet epost med Clinton på denne serveren. Og han brukte et falskt navn, av grunner som aldri er blitt forklart.
Det hvite hus hevdet senere at Obama mente å si at han visste om serveren, bare ikke detaljene.
Andrew McCarthy mener FBI lot Clinton gå, ikke fordi hun var uskyldig, men fordi presidenten også var skyldig.
«Hillary kunne ikke bevises skyldig uten å samtidig bevise at presidenten også var skyldig.»
Den 4. mars 2015 bekreftet epost utgitt av Wikileaks dette. Eposten ble sent av Clintons kampanjeforvalter, John Podesta, til advokat Cheryl Millls, og der spurte han om de skulle nekte å overgi epostene mellom Clinton og Obama sendt over hennes private server.
Podesta foreslo å påkalle «executive privilege» for holde tilbake epostene bare en dag etter at Husets Benghazi-komitee krevde at Clinton skulle gi fra seg alle sine eposter.
«Tror du vi burde holde tilbake eposter til og fra Potus? Det er hans privilegium. Vi kunne få dem til å kreve det. De bryr seg kanskje ikke, men det virker som de gjør det.»
Mills svarte ikke på Podestas epost, men epostene mellom Obama og Clinton ble aldri overført til komiteen. 18 slike eposter ble oversendt utenriksdepartementet, som nektet å frigjøre dem.
McCarthy fortalte; «Dette bekrefter det jeg har sagt hele tiden; President Obama var involvert i samme hensynsløse oppførsel som daværende sekretær Clinton: utveksling av svært sensitiv informasjon over et usikkert, ikke-statlig system.
Det var derfor Huma Abedin ble så sjokkert da hun fikk vite om det, og spurte slik alle med en sikkerhetsklarering ville gjøre; «Hvordan kan dette ikke være klassifisert?»
I et intervju med WND og Radio America den 17. mai, sa McCarthy at Obama sannsynligvis tok i bruk mer alvorlige grep med hensyn til Clinton enn Trump gjorde med Flynn-etterforskningen.
«På mange måter er det Obama gjorde for Hillary Clinton verre en det vi har hørt om her [vedr. Flynn]. Det Obama gjorde var å komme med en offentlig uttalelse, som er like mye en uttalelse til sine underordnede som til alle andre, at han ikke ville at Clinton skulle bli tiltalt.
Han formulerte en juridisk påstand om hvorfor hun ikke skulle bli tiltalt, dette at hun ikke prøvde å skade USA, og at hennes klassifiserte eposter, selv om hun hadde utvist uforsiktighet, bare var en del av et mye større bilde og at saken hadde blitt blåst ut av proporsjoner.»
«Og se så, tre måneder sender, da Comey kunngjorde son oppfatning om at Clinton ikke skulle bli tiltalt, brukte han akkurat den samme juridisk begrunnelsen som Obama hadde brukt tre måneder før.»
3.
Obamas IRS angriper konservative.
I 2010 begynte USAs skattevesen Internal Revenue Service (IRS) å målrette tea-party og konservative grupper til aggressive kontroller når de søkte om status som ideelle organisasjoner. IRS utstedte senere en unnskyldning, og la feilen på ansatte på lavt nivå. Men de kjempet i over fem år mot gruppenes krav til innsyn i dokumentene.
I mars 2016 beskyldte en føderal appelldomstol IRS for å hindre utgivelsen av deres lister over skattefritatte organisasjoner som var blitt målrettet for politisk granskning og skjelte ut skattevesenet for flere lovbrudd ved å fortsette å kjempe mot innsyn.
Dommerne beordret IRS å øyeblikkelig frigi hele listen over målrettede grupper, slik at et gruppesøksmål opprettet av NorCal Tea Party Patriots kunne fortsett. Dommerne anklaget også justisdepartementets advokater, som representerte IRS i saken for å handle i ond tro og videreføre dets lovbrudd.
«Blant de mest alvorlige påstandene som en føderal domstol kan behandle er at et forvaltningsorgan har målrettet borgere for angrep basert på deres politiske synspunkter,» skrev dommer Raymond M. Kethledge i en enstemmig beslutning. «Ingen statsborger, republikansk eller demokratisk, sosialistisk eller libertariansk, bør bli målrettet eller engang behøve å frykte å bli målrettet for disse grunnene. Likevel er dette bakgrunnen for saksøkernes påstand om misbruk fra IRS. Påstandene er alvorlige; de fleste er hentet fra funn fra Treasury Departments egen generalinspektør. Disse funnene innebærer at IRS brukte politiske kriterier for å sortere ut søknader om skattefritak innlevert av såkalte tea-party grupper; at IRS ofte brukte fire ganger så lang tid på å behandle disse søknadene; og at IRS ga tea-party søkere urimelige krav til hva generalinspektøren kalte «unødvendig informasjon».
Kethledge skrev at IRS’ oppførsel siden det opprinnelige lovbruddet bare hadde vært en forverring av bakgrunnen om førte til anklagen i første omgang.
«Rettsaken har gått så sakte som de underliggende søknadene selv: hver gang har IRS motsatt seg saksøkernes forespørsler om informasjon, til slutt til selv domstolens åpne frustrasjon,» skrev Kethledge.
«Blant spørsmålene i saken er IRS’ «vær på vakt»-lister over organisasjoner som angivelig fikk ugunstig behandling på grunn av deres politiske overbevisning. Disse organisasjonene utgjør gruppesaksøkerne. Domstolen krevde å få disse listene, og gjentok kravet etter IRS’ formodning om å revurdere. Likevel, nesten et år senere, har IRS fortsatt ikke etterfulgt domstolens ordre. I stedet krever IRS nå fra denne retten en mandamus-stevning, et ekstraordinært middel som kun brukes til å korrigere de klareste tilfellene av maktmisbruk av en distriktsdomstol. Vi motsier kravet.»
«I 2010 begynte IRS å vie unormal oppmerksomhet til 501c-søknader fra grupper med visse politiske tilknytninger,» skrev Kethledge videre. «Generalinspektørens funn viser at IRS utviklet og brukte upassende kriterier for å identifisere søknader fra organisasjoner med «Tea Party» i navnet. Når det gjelder de politiske posisjonene, ga skattemyndighetene økt oppmerksomhet til organisasjoner som var opptatt av «offentlige utgifter, statsgjeld eller skatter», som drev lobbyvirksomhet for å gjøre Amerika til et bedre sted å leve eller som kritiserte hvordan landet ble styrt.»
4.
Obamas justisdepartement spionerte på journalister.
Få måneder før presidentvalget i 2012, skal Obamas administrasjon ha spionert på journalister fra Associated Press.
I følge AP skal justisdepartementet i hemmelighet ha beslaglagt to måneder med journalisters og redaktørers telefonoppføringer uten forklaring i april og mai 2012. I APs rapport om skandalen kalte president og administrerende direktør Gary Pruitt justisdepartementet trekk «en massiv og enestående innblanding i hvordan nyhetsorganisasjoner behandler nyhetssaker».
Pruitt skrev et brev til tidligere statsadvokat Eric Holder og krevde at opptakene og alle kopier skulle returneres. AP skrev; «Nyhetsorganisasjoner blir normalt varslet på forhånd at myndighetene ønsker innsyn i telefonsamtaler, og inngår i forhandlinger om den forespurte informasjonen. I dette tilfellet har imidlertid regjeringen i sitt brev til AP sitert et unntak fra reglene som innebærer at forhåndsvarsel kan fravikes dersom et slikt varsel kan «utgjøre en betydelig trussel mot integriteten i etterforskningen».
Ifølge flere rapporter har Obama-administrasjonen ikke gitt noen grunn til beslagene.
«Offisielle uttalelser viser at Washington gjennomfører en etterforskning av hvem som kan ha gitt opplysninger til en AP-historie fra 7. mai 2012 vedrørende et hindret terrorangrep,» rapporterte AP. «Historien avslørte detaljer rundt en CIA-operasjon i Jemen som hindret al-Qaida fra å detonere en bombe på et fly på vei til USA.»
«I sitt vitnesbyrd i februar 2013 bemerket CIA-direktør John Brennan at FBI hadde spurt ham om hvorvidt han var kilden til AP’s artikkel, noe han benektet. Han kalte avsløringene av informasjonen til media «en uautorisert og farlig avsløring av klassifisert materiale».
AP skrev at dette planlagte terrorangrepet var «viktig både på grunn av alvorlighetsgraden, og fordi det hvite hus hadde fortalt offentligheten at det ikke hadde noen informasjon om at terroristorganisasjoner, inkludert al Qaida, planla angrep mot USA i forbindelse med årsdagen for bin Ladens død 2. mail.
Artikkelen ble skrevet av journalistene Matt Apuzzo og Adam Goldman, med bidrag fra Kimberley Dozier, Eileen Sullivan og Alan Fram. Det var disse journalistene, sammen med redaktør Ted Bridis, som fikk sine telefonopptak beslaglagt.
5.
Obamacare og Obamas falske løfter.
Politifact vurderte president Obamas løfte om «Hvis du liker den helseplanen du har, kan du beholde den» som «Årets løgn» i 2013. Obama gjentok denne påstanden, samt «Hvis du liker den legen du har, kan du beholde ham» dusinvis av ganger. Og begge var løgn.
Obamacare skulle redusere kostnader og sørge for at flere fikk forsikring. I stedet skjøt forsikringspremiene i været, og mer enn fem millioner mistet sin helseforsikring.
Mens de som ikke hadde forsikring ble tvunget til å registrere seg for Obamacare eller betale straffeskatt, har John Boehner, speaker i Representantenes hus, sagt at det faktisk er færre som nå er forsikret enn før Obamacare trådte i kraft, til tross for at kongressens budsjettkontor har fastslått at loven vil koste skattebetalerne 1,207 billioner dollar innen 2025.
Lanseringen av nettstedet Obamacare var en gedigen katastrofe, og bare en håndfull mennesker fikk tilgang til nettstedet etter starten. Og nå innrømmer til og med tilhengere av Obamacare at dette individuelle helseforsikringsmarkedet er sviktende og ikke bærekraftig.
Obama gjentok flere ganger løftet om å redusere amerikanernes helseforsikringspremie med opptil $2500 i året.
Men ifølge en undersøkelse i 2016 har de fleste amerikanere ikke sett den økonomiske fordelen. De fleste respondenter mente at deres fordeler, premier, egenandeler og fradrag holdt seg på omtrent samme nivå. Hele 45 prosent så økte premier, 35 prosent rapporterte økte egenandeler og bare 16 prosent mente at fordelene hadde økt.
6.
Presidentordre for amnesti til ulovlige innvandrere.
I juni 2012 utstedte Obama en presidentordre som erklærte at ulovlige innvandrere som kom til USA før de fylte 16 år og som er yngre enn 30 ikke ville bli deportert. De kvalifiseres til en toårig arbeidstillatelse som kan fornyes på ubestemt til under programmet Consideration of Deferres Action for Childhood Arrivals.
Obama mente at ettersom barn av ulovlige innvandrere «studerer i våre skoler, leker i våre nabolag, er venner med våre barn og sverger troskap til flagget vårt, gir det ingen mening å utvise talentfull ungdom som i det store og hele er amerikanere.»
Obamas presidentordre ligner flere av bestemmelsene i DREAM act, som ikke gikk gjennom i kongressen.
«Det er het klart en veldig bekymringsfull presedens, fordi presidenten rett og slett sa; «Hør her, selv om loven ikke gir noe automatisk fritak for utvisning for denne gruppen mennesker, har jeg bare bestemt meg for at jeg ikke vil deportere dem.»
Virkelig!?» sa jusprofessor Bruce Fein i 2013. «Kan han bestemme at han ikke vil håndheve straffeloven for en bestemt gruppe mennesker også?»
«For meg ser dette ut til å være et alvorlig tilfelle av manglende evne til å «trofast sørge for at loven blir håndhevet.» Det er en ting, gitt begrensede ressurser og et stort antall illegale, å si; «Vi har begrensede ressurser, og rent praktisk kan vi bare vurdere 1, 2, 3, 4.» Men du har fortsatt en individuell vurdering. Det skjer på statsadvokatens kontor hele tiden. Men som en engroserklæring å si «Vi vil bare ikke håndheve loven.»?
«Kan presidenten når som helst si; «Vet dere hva? Jeg vil ikke håndheve valglovene lenger. Det er for mye bry.»
7.
Benghazi-gate.
Den 11. september 2012 ble den amerikanske ambassadøren til Libya og tre andre amerikanere brutalt drept under et diplomatisk oppdrag i Benghazi.
Bare tre dager etter angrepet beskyldte det hvite hus’ pressesekretær Jay Carney en anti-muslimsk video på YouTube for å være årsaken til angrepet. Den 16. september gjorde FN-ambassadør Susan Rice fem forskjellige tv-opptredener der hun hevdet at angrepet var spontane reaksjoner på filmen. Obama nevnte YouTube-videoen seks ganger i FN den 25. september.
Men det var aldri noen protester på gang på Benghazi-området den kvelden.
Under kongressens høringer i januar, det statssekretær Hillary Clinton endelig måtte svare for denne hendelsen, hevdet Clinton at hun ikke hadde sett et klassifisert dokument fra utenriksdepartementet datert den 16. august som beskrev hvordan Benghazi-området ikke ville kunne forsvare seg mot et «koordinert angrep».
Men utenriksdepartementets Charlene Lamb skal ha observert angrepet i direkte overføring.
Lt. Col. Tony Schaefer fortalte Fox News at Obama fulgte med på angrepet fra situasjonsrommet.
«Jeg hater å si dette, men ifølge mine kilder så ja, presidenten var en av dem som var i situasjonsrommet og fulgte direkte med på dette. Og spørsmålet blir; Hva gjorde eller gjorde ikke presidenten i de øyeblikkene han så dette utspille seg? Han, og bare han, kunne utstede en ordre til forsvarsminister Panette om å gjøre noe.»
Men da de vitnet for Senatets Armed Services Commitee, påsto forsvarsminister Leon Panetta og forsvarssjef Gen. Martin Dempset at de bare snakket med Obama en gang under angrepet, i en telefonsamtale. Obama tilbrakte den etterfølgende dagen i et Las Vegas fund-rasing evenement.
Som svar på et spørsmål fra senator Kelly Ayotte fortalte Panetta at Obama aldri spurte om militære alternativer eller utsending av militære styrker.
«Han lot det bare være opp til oss,» sa Panetta.
New York Post bekreftet at en amerikansk militær drone hadde sendt direktebilder og -data til Washington D.C.
Etter at administrasjonen hadde påstått at YouTube-videoen hadde vært årsaken til angrepet, skrev Pat Buchanan; «Hvis det ikke fant sted noen protester, hvem var det da som sendte Carney ut for å legge skylden for angrepet på en protest? Og hvis det ikke var noen protest der, hvem sendte Rice ut til fem forskjellige søndags tv-programmer for å skylde på protester som aldri skjedde?»
«Og hvis etterforskning og amerikanske etterretningsagenter som var til stede visste at det var et planlagt terrorangrep før 12. september, hvem beordret Rice å benekte spesifikt at det var et planlagt angrep den 16. september?»
Andrew McCarthy skrev i 2012; «Jeg mener virkelig at Benghazi er et riksretts-skandale, og jeg tror ikke det er en for ekstrem tanke.
Vi har ennå ikke fått svar på hva som skjedde 11. september, spesielt når fikk presidenten vite om terrorangrepet på området og hvilke tiltak ble gjort for å forsvare amerikanerne som ble beleiret i over syv timer i en situasjon der amerikanske militære styrker var bare en time unna.
Vi vet heller ikke hvordan løgnene rundt YouTube-videoen ble organisert, selv om alle bevis og sunn fornuft peker mot det hvite hus.
Med fire amerikanere drept og en hel nasjon villedet i kjølvannet av en presidentkampanje, er dette en langt mer alvorlig sak enn det som førte til Watergate og Lewinsky etterforskningene. Øverstkommanderendes tjenesteforsømmelse og hans administrasjons løgner til det amerikanske folk – for ikke å snakke om angrepet på en YouTube filmskaper og forsøket på å legge alt ansvar over på ham – ville være riksrettslovbrudd dersom de ble bevist.
8.
Fast and Furious.
I juni 2012 påkalte Obama-administrasjonen seg retten til såkalt «executive privilege» for å stanse avsløringen av dokumenter til kongressen som omhandlet Operasjon Fast and Furious, en «gun-walking»-operasjon som resulterte i at hundre personer døde, inkludert den amerikanske agenten Brian Terry.
Under denne feilslåtte operasjonen mistet justisdepartements underavdeling ATF (Alcohol, tobacco and firearms) omtrent 2000 våpen, som nå kunne flyte fritt over grensene mellom USA og Mexico og i hendene på medlemmer av meksikanske karteller.
USAs representantenes hus stemte for å holde daværende justisminister Eric Holder i forakt for kongressen, men statsadvokat Ronald Machen valgte å ignorere avgjørelsen og ikke anklage Holder.
9.
Fem Taliban-ledere i bytte mot Bergdahl.
I mai 2014 byttet Obama-administrasjonen fem Taliban-ledere som ble holdt i Guantanamo Bay, mot Sgt. Bowe Bergdahl, som senere er blitt tiltalt for desertering.
Denne avtalen utløste et dyp avsky for Obama blant amerikanere, der 54 prosent mente hendelsen gjorde Obama skyldig i å hjelpe terrorister.
Juryutvelgelse i rettsaken mot Bergdahl skjer i oktober, og han kan bli dømt til livstid i fengsel.
Lt. David Hunt fortalte at Bergdahl faktisk ble medlem av Taliban, og at video-opptak beviste det. Men myndighetene brydde seg aldri om disse bevisene mot Bergdahl.
«Den 30. juni 2009 forlot Bergdahl sin post i sørøst-Afghanistan,» fortalte Hunt til Bill O’Reilly på Fox News. «1. og 2. juli, i en briefing til kommandøren for sin enhet 4. brigade fra 25. infanteridivisjon, har vi opptak der Bergdahl snakker på telefon til Taliban og sier han ønsker å bli med dem. Og vi har Taliban på egne telefoner der de snakker om at Bergdahl ønsker å bli med dem.»
Hunt fortalte videre at denne informasjonen var kjent 2. juli.
10.
Extortion 17.
Extortion 17 var anropssignalet til et helikopter som ble skutt ned av Taliban i øst-Afghanistan den 6. august 2011.
30 amerikanske soldater ble drept, inkludert medlemmer av SEAL Team 6, enheten som drepte Osama bin Laden.
Familiene til de avdøde meder Obama-administrasjonen malte en skyteskive på SEAL Team 6, og at dødsfallene var en hevn for drapet på bin Laden.
De beskyldte Obama-administrasjonen for å ha offentliggjort hvem som drepte terroristlederen.
«Amerikansk blod flyter i det ovale kontor,» sa Billy Vaughn, hvis sønn Aaron ble drept.
11.
«Recess appointments» – mens senatet var samlet.
Grunnloven gir presidenten mulighet til å nominere dommere og medlemmer til regjeringen, men senatet må bekrefte de nominerte. Grunnlovens artikkel II, avsnitt 2 tillater presidenten å gjøre slike nominasjoner uten senatets godkjennelser dersom senatet er i «recess», dvs ikke sitter samlet.
Men mens senatet var samlet i januar 2012, gjorde Obama bruk av slike «recess appointments» for Richard Cordray til å lede det nye Consumer Financial Protection Bureau, og tre medlemmer av National Labor Relations Board.
Obama hevdet at fordi senatet hadde holdt møter hver tredje dag, tillot ikke proforma-møtene at avgjørelser ble tatt, og senatet måtte anses for å være i «recess»
Den amerikanske appellretten i District of Columbia fant at Obamas tre NLRB-utnevnelser brøt grunnloven fordi de ikke skjedde mens senatet var i «recess».
Høyesterett har nå mottatt en begjæring der de blir bedt om å revurdere avgjørelsen.
NLRB sa seg «respektfullt uenig» i rettens avgjørelse, og fortsatte sin virksomhet som vanlig fordi de stolte på at presidentens syn i saken i siste instans ville bli opprettholdt.
12.
Utnevnelser av «czars» uten senatets godkjenning.
Obama utnevnte også mer enn 30 såkalte «czars» eller tsarer, embedsmenn med svært vide fullmakter, til stillinger i føderale byråer selv om grunnloven krever at slike utnevnelser blir overses av kongressen. Artikkel II, avsnitt 3 lar presidenten utnevne ambassadører, dommere og andre embedsmenn etter «råd og samtykke fra senatet».
«Kongressen har myndighet til å si «Ingen penger skal gå til å betale lønningene til X, Y, Z, med mindre de har vært underlagt senatets bekreftelse,» fortalte jurist Bruce Fein til WND i 2013.
Grunnlovsekspert Louis Fisher sa; «Det er en alvorlig sak. Mange vil si; «Vel, det har pågått lenge.»
I vårt land er det slik at folket stemmer på representanter, og representantene overholder lovene. Du har folk som leder departementene, og de er bekreftet at senatet.»
«Kongressen avgjorde at tre slike «tsarer» ikke ville motta midler, og de tre ble navngitt i avgjørelsen. Obama underskrev avgjørelsen, men la til at dette er grunnlovsstridig fordi det er hans «privilegium» å få de rådene han trenger for å opprettholde lovverket.
Vel, hør her Obama. Det er ikke ditt «privilegium» å hvem son helst til hvilken som helst lønn. Det finnes lover for dette. Det går tilbake til 1978 da kongressen vedtok et lovverk som sier at du har så mange folk, og dette er deres lønn, og kongressen kan øke eller redusere dette når som helst.»
«Jeg tror ikke Obama forsto hva han sa da han brukte ordet «privilegium». Han kan få råd fra hvem som helst i privat sektor, men kongressen bestemmer hvor mange ansatte presidenten kan ha, og hvilken lønn de kan få.»
13.
Saksøkte Arizona for å ha håndhevet føderal lov.
I april 2010 vedtok Arizona en innvandringslov som skulle hindre ulovlige innvandrere å reise til staten. Loven, kjent som S.B. 1070, ga politiet mulighet til å verifisere en persons innvandringsstatus med føderale myndigheter og arrestere personer mistenkt for å være i landet ulovlig.
Da Arizonas senat vedtok loven, saksøkte Obamas administrasjon straks staten og hindret dem i å håndheve sin lovgivning.
Grunnloven hindrer ikke stater i å handheve føderale lover. 10th amendment sier; «Det av lovverket som ikke er delegert til USA gjennom konstitusjonen, eller er forbudt derav overfor statene, er forbeholdt henholdsvis staten eller folket».
Bare en uke etter å ha saksøkt Arizona, sa Obamas administrasjon at det ikke ville rettsforfølge såkalte «sanctuary cities» som åpenbart bryter føderale lover ved å beskytte ulovlige innvandrere.
«Det er en stor forskjell mellom en stat eller et område som sier de ikke vil bruke sine ressurser på å håndheve en føderal lov, som «sanctuary cities» har gjort, og en stat som vedtar egne lover for innvandringspolitikk som aktivt hindrer føderal lov,» sa Tracy Schmaler, talskvinne for Eric Holder til Washington Times. «Det var det Arizona gjorde i dette tilfellet.»
Høyesterett vurderte saken i juni 2012, og avviste deler av Arizonas lov, men opprettholdt bestemmelsen om at politiet kunne sjekke innvandringsstatus.
14.
Nektet å overholde ekteskapsloven.
President Obama kunngjorde i 2011 at hans administrasjon mente ekteskapsloven, Defense of Marriage Act (DOMA), var grunnlovsstridig, og instruerte justisdepartement å ikke lenger overholde loven i rettstvister.
DOMA, som ble vedtatt i 1996 under president Bill Clinton, sier at stater ikke kan tvinges til å anerkjenne homofile ekteskap utført i andre stater, og de føderale myndighetene anerkjenner ikke slike ekteskap.
Høyesterett skal avgjøre hvorvidt DOMAs §3 bryter med USAs grunnlovs garanti for lik beskyttelse, i år.
Loven var i Obamas søkelys i flere år, og han lovte å oppheve DOMA under sin presidentkampanje i 2008.
I februar 2011 utga statsadvokat Eric Holder følgende erklæring:
«Etter omhyggelig vurdering, inkludert en gjennomgang av min anbefaling, har presidenten konkludert med at gitt en rekke faktorer, inkludert en dokumentert diskrimineringshistorie, bør klassifiseringer basert på seksuell orientering bli underlagt økt kontroll. Presidenten har også konkludert med at DOMAs § 3, som gjelder for lovlig giftede likekjønnete par, ikke oppfyller denne standarden og derfor er grunnlovsstridig. Gitt denne konklusjonen har presidenten pålagt departementet ikke å opprettholde lovverket i slike tilfeller. Jeg er helt enig med presidentens avgjørelse. »
Etter at Obama-administrasjonen nektet å opprettholde loven, instruerte Representantenes Hus generalforsamlingen om å vurdere saken.
Representant Trent Franks tok til og med opp muligheten til å reise riksrettssak mot Obama for hans uvilje til å handheve DOMA. Tidligere Speaker of the House, Newt Gingrich mente kongressen måtte «konfrontere» Obama, og true med å nullstille justisdepartementets budsjett inntil presidenten bestemte seg for å overholder loven.
15.
Ulovlig krig mot Libya.
Artikkel I, paragraf 8 i grunnloven gir kongressen makt til å erklære krig.
USA begynte krigsoperasjoner i Libya 19. mars 2011. I flere uker før de amerikanske operasjonene i Libya var CIA-operatører blitt sendt til området for å samle etterretning for militær luftangrep, og støtte libyske opprørere i forsøket på å styrte Moammar Gadhafi. New York Times rapporterte i mars 2011 at Obama hadde «signert et hemmelig dokument som tillot CIA å gi våpen og annen støtte til libyske opprørere. »
Det amerikanske militæret hadde tilsynelatende overvåket libyske tropper med U-2 spionfly, en høytflygende Global Hawk drone og et JSTARS-fly for å kartlegge militære bevegelser.
Fox News’ Mike Huckabee reiste spørsmålet om riksrett for Obama over hans ordre om å bombe Libya, og sier: «Jeg mener helt ærlig, om dette problemet virkelig får den oppmerksomhet det fortjener, så la oss se tilbake. Richard Nixon ble tvunget ut av det hvite hus fordi han løy. Og fordi han dekket over visse ting. La meg si deg dette; Ingen døde i Watergate. Vi har folk som er døde på grunn av dette. Det er mange spørsmål som burde besvares, og amerikanerne burde kreve å få svar. »
«I Libya hadde presidenten ingen kongressmyndighet overhodet,» sa Bruce Fein i 2013. «Hele greia er forskrudd. Og presidenten bryr seg ikke, fordi hver gang en slik konflikt oppstår betyr det bare mer makt til presidenten. Det er akkurat det våre landsfedre fryktet.»
«President Obama overkjørte alle, og sa rett og slett at «Jeg trenger ikke kongressmyndighet for å gå til krig.»».
Også advokat Herbert Titus, professor i konstitusjonell lov, mente dette var Obamas groveste skandale: «Jeg mener Libya er det sterkeste argumentet for riksrett. Det er den som skiller seg ut. Det er uten sidestykke.»
16.
NSA spionerer på amerikanerne.
I juni 2013 avslørte Edward Snowden hvordan den amerikanske regjeringen samler inn enorme mengder data på millioner av amerikanere i samarbeid med telefonselskaper og europeiske myndigheter.
James Clapper, nasjonal etterretningsdirektør, vitnet til kongressen året før og påsto det motsatte. Da Snowdens avsløringer ble offentliggjort, sa Clapper at han hadde tatt feil, men ikke løyet.
Obama hevdet at lover og regler hindrer NSA fra å samle inn informasjon uten en rettsavgjørelse, men avisen WND viser til mange kilder, inkludert en kongressleder som forteller at dette ikke er sant.
Mens administrasjonen hevdet at de innsamlede dataene er begrenset til såkalte metadata, og ikke innholdet i telefonsamtalene og epostene, fortalte representant Jerrold Nadler at han var sjokkert da han i en hemmelig kongressorientering fikk vite at NSAs analytikere selv kan bestemme om de ønsker å avlytte innholdet i en telefonsamtale.
Washington Post, The Guardian og CNET rapporterte alle at NSA samlet inn innholdet av telefonsamtaler og eposter uten rettsordrer.
17.
Tilknytninger til Muslim Brotherhood.
Andrew McCarthy rapporterte utdypende om det muslimske brorskapets bånd til Huma Abedin, Hillary Clintons øverste rådgiver da hun var i utenriksdepartementet.
Ved siden av omfattende familiebånd til Muslim Brotherhood, inkludert sterke støtte fra sine foreldre, var Abedin medlem av styret i den muslimske studentforeningen MSA ved George Washington University, som leger for dens «sosialkomité». MSA, som har et stort nettverk av foreninger over hele Nord-Amerika, er grunnpilaren for brorskapets infrastruktur i USA.
«Da en håndfull konservative medlemmer av Representantene hus forsøkte å rette utenriksdepartementets oppmerksomhet mot noen av disse sakene, med spørsmål om hvordan i all verden noen med Abedins bakgrunn kan ha kvalifisert seg til sikkerhetsgodkjenning, ble de irettesatt av det hvite hus.»
I februar 2015 var Obama vert for muslimske ledere i det hvite hus, inkludert flere med nære bånd til det muslimske brorskapet.
Som toll- og grensevernoffiser fikk Philip Haney vite at Obama-administrasjonen hadde nære bånd til muslimske frontgrupper i USA.
I januar 2010 møtte Janet Napolitano, Secretary of Homeland Security, flere muslimske leder, blant annet lederne av to frontgrupper for Muslim Brotherhood og ett annet kjent muslimsk forbund. Møtet ble til og med ledet av DHS’ Office of Civil Rights and Civil Liberties, noe som lot deltakerne bidra til å utvikle landets antiterrorpolitikk.
«Mitt spørsmål til Obama er; Hvordan kan du danne en åpen politisk allianse med en gruppe som klart har uttalt at de ønsker å styrte var egen regjering og endre eller avskaffe vår regjeringsform?» spurte Haney. «Hvordan kan du gjøre noe sånt?»
18.
Miriam Carey.
Justisdepartementet nekter fortsatt å frigi rapporten om hvorfor de valgte å ikke påtale agentene som skjøt og drepte en ubevæpnet mor, 34 år gamle Miriam Carey.
Carey gjorde tilsynelatende ikke annet en å svinge feil foran det hvite hus’ sikkerhetsvakter, og forsøkte umiddelbart å snu da hun ble innhentet av Secret Service og skutt på åpen gate, to kvartaler fra Capitol den 3. oktober 2013.
19.
Fødselsattesten.
President Obama viste endelig frem et bilde av sin fødselsattest etter mange års spørsmål, men ingen fikk lov til å undersøke om selve dokumentet var autentisk, bortsett fra NBCs Savannah Guthrie, som hevdet hun «følte det uthevede stempelet på dokumentet».
Spørsmålene rundt fødselsattesten fortsatte, og Lord Christopher Monckton, tidligere politisk rådgiver for Margaret Thatcher kalte det «helt klart en forfalskning».
«Det ligger lagvis på en slik måte at du kan fjerne hver enkelt av de individuelle datoene,» sa Monckton. «Du kan bruke Adobe Illustrator, og hver enkelt dato ligger i sitt eget separate lag. Denne greia er forfalsket.»
På en pressekonferanse i desember 2016 i Maricopa County i Arizona, viste Sheriff Joe Arpaio, den eneste politimyndigheten som formelt har undersøkt påstandene om svindel, frem sine bevis for at fødselsattesten som ble lagt frem av det hvite hus, var en forfalskning.
20.
Presidentordrene.
Grunnlovsekspert og professor Jonathan Turley fra George Washington University mente at Obamas forkjærlighet for å bruke «executive orders», presidentordre, for å omgå kongressens ønsker, forårsaket en konstitusjonell krise.
«Dette er, etter min mening, det viktigste øyeblikket på jeg vet ikke hvor mange år. Dette er en amerikansk krise. Dette overgår en konstitusjonell krise, dette er et konstitusjonelt vendepunkt.»
«Og de alvorligste bruddene er de forskjellige tilfellene da presidenten tok opp saker i kongressen som innvandring, helsevesenet… Svært spesifikke ting, og ble avvist, og bestemte seg for å bare gjennomføre det på egen hånd.»
Obama utstedte presidentordre på et bredt spekter av saker, fra arbeidskraft og klima, til innvandring og toaletter. Noen ganger ble de gjennomført, noen ganger ble de stanset av domstolene, noen ganger ble han blokkert av kongressen.
Andre saker gjaldt blant annet våpen, Irans atomavtale, til og med føderal lønn og overtidsbetaling.
Alt dette kom fra en president som, ifølge reason.com, flyttet inn i det hvite hus med løfter om å begrense den utøvende makten som president George W. Bush hadde fremmet.
«Presidenten står ikke over loven,» hevdet han da.
Mens mange som forsvarte Obamas bruk av presidentordrer hevdet at han utstedte færre ordre enn sine forgjengere, utgav George Mason University i 2014 en studie som viste at Obama tok i bruk langt mer restriktive presidentordre enn de foregående seks presidentene – og dette bare i sin første periode.
21.
Solyandra og de forsvunne $ 535 millioner.
I 2009 mottok solcellepanelprodusenten Solyandra et lån på 535 millioner dollar med garantier fra energidepartementet.
I 2010 hevdet Obama at Solyandra var «på vei mot en lysere og mer velstående fremtid».
Solyandra stengte driften i august 2011, og etterlot 1100 mennesker uten arbeid og skattebetalerne med en regning på $ 535 millioner.
ABC News rapporterte: «Avtalen ble senere undersøkt av uavhengige regjeringsovervåkere og medlemmer av kongressen, som fant at administrasjonen hadde omgått viktig skattebetalerbeskyttelse i hastverket med å godkjenne midlene – påstander som administrasjonen har benektet.»
22.
Egypt.
Etter at Obama-administrasjonen støttet opprøret som fjernet den egyptiske presidenten Hosni Mubarak, lovet den radikale jihadistorganisasjonen Muslim Brotherhood at det ikke ville delta i presidentvalget.
Da kandidaten fra Muslim Brotherhood, Mohamed Morsi, vant det egyptiske presidentskapet, ble han fullt støttet av Obama-administrasjonen.
Da Morsi ble fjernet av den egyptiske forsvarsministeren Abdel Fattah el-Sisi for menneskerettighetsbrudd, inkludert drap av demonstranter, forlangte Obama-administrasjonen at landet «vendte tilbake til en «sivil regjering»».
23.
Kvotehandel: Hvis du er i tvil – omgå Kongressen.
I april 2010 avviste det amerikanske senatet lovforslaget «cap and trade», vedrørende kvotehandel, en lov som opprettet et karbon-skattesystem og forsterket føderal makt over energibransjen.
Ikke desto mindre erklærte Obamas EPA-administrator, Lisa Jackson, karbondioksid for å være et forurensende stoff. Før kongressen hadde stemt over saken, signerte Jackson den 7. desember 2009 en «fareangivelse», som fastslo at CO2 og fem andre gasser – metan (CH4), nitrogenoksid (N2O), hydrofluorkarboner (HFC), perfluorkarboner (PFCs) og Svovelheksafluorid (SF6) – skulle anses som trusler mot menneskers helse.
Dette ga EPA muligheten til å regulere stoffene utenom kongressgodkjenning, og det føderale byrået rullet ut nye regler.
24.
Nektet å reise påtale mot New Black Panthers.
Etter at Obama ble president, avviste justisdepartementet anklager om valgtrusler mot to ledere av New Black Panter Party, NBPP, knyttet til presidentvalget i 2008.
14th amendment garanterer lik behandling og lik beskyttelse, mens 15th amendment garanterer retten til at «statsborgere som skal avgi stemme ikke kan nektes eller forhindres… basert på rase…»
I 2008 ble to medlemmer av NBPP stående utenfor et valglokale i Philadelphia i sorte uniformer, og en av dem holdt en såkalt «billy club», en batong som ofte brukes av politiet.
Ifølge anklagene, pekte begge mennene på velgere og ropte rasistiske utsagn som «hvite djevel» og «du skal bli regjert over av svarte menn, cracker!»
Statsadvokat Eric Holders kontor ble anklaget av justisdepartementets insidere for rasefavorisering da de lot være å anklage NBPP.
I mai 2010 trakk J. Christian Adams seg som advokat for justisdepartements valgavdeling, med henvisning til hvordan sivile rettighetssaker bare ble ført når minoriteter var ofrene.
«Jeg ble fortalt av seksjonsledelsen at ingen saker vil bli reist mot svarte tiltalte på vegne av hvite ofre,» sa Adams i sitt vitnesbyrd til Civil Rights Commission.
Adams ble støttet av Christopher Coates, den tidligere leder av valgavdelingen i Justisdepartementets Civil Rights Division. Coates hadde ledet den opprinnelige etterforskningen av New Black Panther Party.
Coates uttalte; «Jeg møtte folk som fortalte meg rett ut at de ikke begynte å jobbe i valgavdelingen for å saksøke afroamerikanske personer.»
25.
Obamas drapsliste mot amerikanske statsborgere.
I 2010 beordret Obama drapet på en radikal amerikansk-født muslimsk geistlig som var blitt et ivrig medlem av al-Qaida i Jemen. Anwar al-Awlaki ble drept i en droneangrep i september 2011, sammen med den amerikanske statsborgeren og al-Qaida propagandisten Samir Khan. Awlakis 16 år gamle amerikanskfødte sønn, Abdulrahman, ble drept i en lignende angrep to uker tidligere.
Selv om det er liten tvil om at Awlaki var involvert i terroraktivitet, ville ikke Obama-administrasjonen gi rettferdig rettsprosess til amerikanske borgere før bruk av dødelig makt. Awlaki hadde angivelig kommunisert via e-post med Maj. Nadal Hasan, den amerikanske militærpsykiateren som drepte 13 soldater i Fort Hood, Texas. Han hadde også blitt knyttet til den såkalte «undertøysbomberen» som forsøkte å sprenge et fly på vei til Detroit med plasteksplosiver sydd inn i undertøyet den 25. desember 2009. FBI mistenkte at Awlaki hadde kjøpt flybillett til tre av kaprerne før terrorangrepene 11. september 2001.
Men Awlaki ble født i New Mexico, og hans sønn ble født i Denver, Colorado. Det har ikke vært rapportert at Awlaki noensinne har sagt fra seg sitt amerikanske statsborgerskap. Faktisk viste rep. Charles Dent til en resolusjon fra 2010 i Representantenes Hus for å kunne frata Awlaki sitt statsborgerskap, men forslaget gikk aldri gjennom Underkomiteen for Innvandring, Statsborgerskap, Flyktninger, Grensesikkerhet og Internasjonal lov.
Awlaki tilbrakte flere år i USA som imam og muslimsk kapellan ved George Washington University før han flyttet til Jemen. Han hadde vært i forvaring i USA to ganger og satt fri før han ble drept av droneangrepet. Awlaki ble arrestert i 2002 på John F. Kennedy International Airport i New York City for pass-svindel. En etterforskning avslørte at han hadde blitt satt fri av FBI. Han ble også holdt i minst åtte måneder i 2006 og 2007 og senere satt fri.
I 2012 saksøkte The American Civil Rights Union og Center for Constitutional Rights den amerikanske regjeringen på vegne av Awlakis far, og utfordret de føderale myndighetenes adgang til å gjennomføre «målrettede drap» av amerikanske borgere som ikke befinner seg i væpnede konfliktområder. En føderal distriktsrett avviste saken i 2011
I januar 2013 besluttet distriktsdommer Colleen McMahon at Obama-administrasjonen ikke var pålagt å gi lovlig begrunnelse for sine målrettede drap mot offentligheten.
Så hvordan bestemte Obama-administrasjonen seg for hvem som var terrorist, for derved å opprette en drapsliste?
Et konfidensiell dokument fra justisdepartementet, et såkalt «white paper», som ikke er et offisielt juridisk dokument, ble i 2013 lekket til NBC News. Det erklærte at den amerikanske regjeringen kan bestille målrettede drap av amerikanske statsborgere dersom de antas å være «operative ledere» av al-Qaida eller «en tilknyttet styrke».
Som svar på notatet erklærte 11 senatorer i et tverrpolitisk brev til president Obama at : «Det er viktig for kongressen og det amerikanske offentligheten å få full forståelse for hvordan presidenten tolker begrensningene denne retten gir.» Senatorene ba Obama bringe på det rene «alle juridiske meninger» som tydeliggjør grunnlaget for den makten han mente å ha til å «med forsett drepe amerikanske borgere.»
Dommer Andrew Napolitano sa; «Dette 16-siders «white paper» var så dårlig utformet at logikken fra det faktisk kunne bli utvidet til å tillate presidenten å drepe amerikanere her i USA.»
–
Du kan lese denne artikkelen, med linker, her.
Kategorier:Nyheter
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar