I en artikkel i New York Post, innrømmer Michael Goodwin (bildet under), for tiden artikkelforfatter for Fox News, at amerikansk nyhetsmedia aldri vil kunne reise seg igjen etter dens uansvarlige dekning av presidentvalget i 2016. Goodwin kaller medienes dekning «en fullstendig kollaps av amerikansk journalistikk slik vi kjenner den».
Goodwin har antydet at han ikke nødvendigvis støtter den republikanske kandidaten, men hevder likevel at «enhver journalist som er enig med Clinton i hennes syn på Trump, har ingen rett til å dekke noen av kandidatene».
I artikkelen tar Goodwin for seg medias partiskhet og pro-Clinton skjevhet; «Ved å brenne sin siste rest av troverdighet i Clintons tjeneste, vil mainstream medias omdømme trolig aldri komme seg igjen, ei heller deres standarder. Ingen fremtidig produsent, redaktør, journalist eller nyhetsanker vil kunne bestå en rettferdighets-test når alle standarder er blitt kastet på bålet på en slik egenrådig og tydelig måte.»
Vi kan ikke annet enn å si at det samme gjelder norsk media og norske journalister.
Disse som skal være samfunnets vaktbikkjer, er blitt logrende skjødehunder.
Vi gjengir artikkelen oversatt under. Originalen, med linker, finner du her.
–
Amerikansk journalistikk kollapser foran øynene våre.
Donald Trump vil kanskje eller kanskje ikke kunne reparere sin valgkampanje, og Hillary vil kanskje eller kanskje ikke bli den første kvinnelige presidenten. Men noe annet som skjer rett foran øynene våre er nesten like viktig; den fullstendige kollapsen av amerikansk journalistikk slik vi kjenner den.
Jaget etter å begrave Trump er ikke begrenset til Clinton-kampanjen eller Obamas administrasjon. De arbeider hånd i hånd med det som før ble ansett som kremen av landets nyhetsorganisasjoner.
Denne skammelige oppvisningen av naken partiskhet av de største mediene er ulikt noe annet vi har sett i moderne Amerika.
De største nettverkene; CBS, NBC og ABC – og store aviser som New York Times og Washington Post har forkastet alle ideer om fair play. Deres voldsomme besluttsomhet om å holde Trump unna det ovale kontor har ingen presedens.
Ingen av landets fiender, ingen terrorgruppe og ingen innelands kriminell gjeng blir gjenstand for daglig juling slik som Trump. De gale mullaene i Iran, som kaller Amerika for den store Satan og lover å fjerne Israel fra kartet, behandles forsiktig sammenlignet med Trump.
Ved å brenne sin siste rest av troverdighet i Clintons tjeneste, vil mainstream medias omdømme trolig aldri komme seg igjen, ei heller deres standarder. Ingen fremtidig produsent, redaktør, journalist eller nyhetsanker vil kunne bestå en rettferdighets-test når alle standarder er blitt kastet på bålet på en slik egenrådig og tydelig måte.
Liberal skjevhet i journalistikken er ofte bakt inn i kaken. De tradisjonelle prinsippene om å trøste de som lider og la lide de som har det godt fører til krav om at myndighetene skal løse alle problemer. Derfor blir det rutine hos de fleste journalister, og spesielt de unge, å favorisere Big Government.
Jeg vet dette fordi jeg var en av dem. Jeg begynte i Times mens Vietnamkrigen og borgerett-bevegelsen raste, og var full av skråsikkerhet om hva som var rett og galt.
Og mine redaktører var det også, men på en annen måte. Sjefen over alle, den legendariske Abe Rosenthal, visste at hans reportere var venstrevridde – så han vred seg mot høyre for å kunne «holde avisen på rett kjøl».
Det betydde at Times, med unntak av meningssidene, ble skrubbet ren for journalistenes politiske syn, en forordning som ble håndhevet ved å gi meningssidene og nyhetssidene separate redaktører. Kirke- og stat strukturen var en av grunnene til at Times ble ansett som flaggskipet innen journalistikk.
De dagene er over. The Times er nå kommet ut av skapet som en av Clintons løpegutter, som gir seg selv tillatelse til å krenke enhver form for rettferdig behandling, i sine nyhetssider så vel som sine meningssider.
En nylig artikkel av Jim Rutenberg, som jeg kjenner og liker, begynte slik; «Hvis du er journalist og du tror at Donald J. Trump er en oppvigler som spiller på landets verste rasistiske og nasjonalistitske tendenser, at han er vennlig innstilt til anti-amerikanske diktatorer og at det vil være direkte farlig å gi ham kontroll over USAs atomkoder – hvordan pokker har du tenkt å dekke saker om ham?»
Vent nå litt. Den klare forutsetningen er altså at mange journalister ser Trump på den måten, og det er verdt å merke seg at ingen lignende spørsmål blir reist om Clinton, hvis skandaler bare fortjener «granskning». Rutenberg siterer en venstreorientert journalist som kaller den ene kandidaten «normal» og den andre «unormal».
Clinton er neppe «normal» for de 68% av amerikanere som mener hun er uærlig og upålitelig, selv om tilsynelatende ikke en eneste av dem skriver for The Times. Statistisk sett gjør dette Times til «unormal».
Dessuten trenger man ikke å være detektiv for å høre ekkoene av Clintons taler og annonser i den første delen av den artikkelen, inkludert de som fremmes på Times’ nettsider. I praksis har avisen sømløst vedtatt Clintons syn som sitt eget, og deretter forsøkt å rettferdigjøre denne dekningen.
Det er en umulig oppgave, og Rutenberg mislykkes fordi han må. Enhver journalist som er enig med Clinton om Trump har ingen rett til å dekke noen av kandidatene.
Det er ren partiskhet, og Times anser seg selv som ekspert i å oppdage partiskhet hos andre, men er velsignent tolerant når det finnes hos dem selv. Og når den øverste politiske redaktøren siteres på at den ensidige dekningen er nødvendig og velfortjent, er disse fordommene nå blitt ofisiell politikk.
Det er en historisk bommert, og et fullstendig brudd med avisens egne tradisjoner. I stedet for å kaste vekk sine standarder, bør Times bøye ryggen bakover for å håndheve dem, selv mens de samtidig inrømmer at Trump er av en sjelden rase. Det er hele poenget med standarder – de er laget for å veilede når beslutninger skal tas, ikke bare i de enkle tilfellene, men i alle tilfeller, for å bevare tillit.
The Times er selvfølgelig ikke de eneste som går av hengslene på grunn av Trump, men det er hele poenget. Den avisen pleide å være unik på grunn av hvordan de etterlevde rettferdighet.
Nå er dens eneste standard dobbel standard. Og den bekjennes med stolthet.
Skam ville være mer passende.
Kategorier:Nyheter
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar