Denne artikkelen er første del av en tredelt serie skrevet for WND. Åpenbart har fått tillatelse til å oversette og gjengi artikkelserien her.
Psykiateren var midt i en telefonsamtale med en prest da en annen stemme plutselig dukket opp fra intet, truet presten og advarte «La henne være. Hun tilhører oss!»
Dr. Richard Gallagher gjenkjente stemmen. Det var den som hadde kommet fra pasienten da han undersøkte henne. Men nå var hun mange mil unna, langt unna begge de to mennene på telefonen.
«Jeg sa til presten: Hørte du det?» forteller legen til WND.
«Ja,» svarte presten. «Dette er en veldig alvorlig sak. Dette er hva du kan forvente i en sak som dette.»
Så alvorlig, og så bisarr at Gallagher skrev en artikkel for Washington Post som begynte med en gripende beskrivelse av nettopp dette tilfellet, med tittelen «Som psykiater er det min jobb å diagnositsere psykiske lidelser. Jeg hjelper også til med å gjenkjenne demonisk besettelse.«
Dette var en sak som kastet en høyt utdannet mann, en vitenskapens og fornuftens mann, inn i en reise i det overnaturlige.
En som fikk ham til å konkludere med at onde ånder er virkelige.
Dr. Gallagher er sertifisert psykiater og professor i klinisk psykiatri ved New York Medical College. Han studerte ved Princeton og deretter psykiatri ved Yale og psykoanalyse ved Columbia University.
I sin artikkel i Washington Post forteller Gallagher hvordan han sent i 1980 møtte «en selvutnevnt satanistisk yppersteprestinne. Hun kalte seg heks og kledde seg som en, men lange mørke klær og svart øyeskygge som gikk til tinningene. I løpet av våre mange samtaler erkjente hun at hun tilba Satan og var hans «dronning».»
Gallagher var skeptisk, men oppdaget altfor mange ting som hans utdannelse ikke kunne forklare. Kvinnen visste hvordan hans egen mor hadde dødd av kreft i eggstokkene. Hun visste folks hemmelige svakheter. Seks forskjellige personer var vitne til at hun snakket latin og andre språk som var ukjente for henne når hun ikke var i transe.
«Dette var ingen psykose, det var noe jeg bare kan beskrive som overnaturlige evner,» skiver Gallagher. «Jeg konkluderte med at hun var demonbesatt.»
Denne hendelsen satte i gang det han kaller «et uvanlig partnerskap» idet han ble en psykiater som samarbeidet med eksorsister.
Gallagher har hatt flere hundre konsultasjoner med prester fra flere kirkesamfunn og trosretninger i løpet av de siste to og et halvt årene. Selv om han forteller at tilfeller av virkelige besittelser er sjeldne, har han sett flere tilfeller som ikke kan forklares på noen annen måte.
«Jeg er overbevist om at jeg har sett the real thing,» forteller han. Han kan lett gjenkjenne psykiske lidelser; «Men hva skal jeg gjøre med pasienter som plutselig begynner å snakke perfekt latin?»
Gallagher diagnostiserer ikke besittelse. Han utelukker medisinske eller psykiatriske lidelser, og deretter; «Lar jeg presteskapet, åndelige fagfolk, gjøre opp sin mening.»
De aller fleste av menneskene han evaluerer i samråd med presteskapet lider av vanlige psykiske eller fysiske lidelser. Han understreker at; «Det er mange psykisk syke mennesker som tror de er under angrep av demoner, men som etter min mening ikke er det. De har en psykisk lidelse. Eller en annen type sykdom. Det er viktig at disse menneskene får medisinsk hjelp. Jeg er tross alt lege, og jeg er veldig godt trenet.»
«På den annen side,» legger han til, «i disse andre tilfellene som jeg tror en godt trenet person ganske klart kan skille fra sykdommer, tror jeg det er mennesker som trenger åndelig hjelp.
Han gjør det også klart at det ikke er han selv som behandler den besatte, og at de ikke er hans pasienter. «Jeg er absolutt ikke en eksorsist eller noe sånt. Jeg er ikke prest. Jeg gjør egentlig ingenting som ikke sømmer seg profesjonelt.»
Gallagher insisterer på at hans samarbeid med presteskapet ikke har hatt noen negativ effekt på hans karriere.
«Jeg har ikke fått negative kommentarer fra andre leger. Psykiatrien er litt mer åpen for verdien av åndelighet i disse dager. Alle kan ha sin mening,» sier han med en mild latter.
«Og jeg er sikker på at mange mennesker er uenig med meg, men dette er saker som folk har bedt meg om å kommentere. Og vi har alle akademisk og religiøs frihet til å kunne gjøre det.»
Gallagher er i ferd med å skrive en bok om sine opplevelser. På spørsmål om hvordan boken vil ta for seg temaet, forteller han først hvordan Washington Post hadde bedt ham om å skrive en artikkel som beskrev hvordan det var å være en akademisk psykiater som var involvert i å hjelpe prester å skille mellom når noen led av en naturlig sykdom eller psykisk lidelse og noe som kunne være besittelse.
«Det de egentlig ikke ba meg om å gjøre var å skrive en vitenskapelig redegjørelse for teorien om demonisk besittelse. Det er det denne boken gjør. Den går meget lenger enn artikkelen, selvfølgelig, og tar for seg noen få tilfeller i USA og gir et mer vitenskapelig argument for realiteten av demonisk besittelse.»
WND spurte om han hadde noen anelse om hva som kan gjøre en person utsatt for besittelse, eller hva som forårsaker det?
Han forteller at det er et par ting, men; «Det mest vanlige er at noen på en måte har vendt seg til det okkulte, eller til og med vendt seg til ondskap.»
Gallagher henviser til kvinnen fra artikkelen; «som rett og slett var satanist. Hun dyrket Satan. Jeg tror ikke det er mange av dem, men hun var ekte, og det var en klassisk situasjon som kan gjøre en person mottakelig for besittelse.»
Hadde han noen gang snakket med noen av disse onde åndene?
«Nei, jeg snakker ikke til åndene,» svarer han. «Jeg er ikke en eksorsist. Jeg har vært med på en rekke eksorsismer som vitne, for medisinsk faglig vurdering. Men jeg har aldri snakket med dem.»
Men de har snakket til ham.
«Jeg har hatt et par av disse onde åndene snakke til meg. For eksempel kan de være veldig arrogante og noen ganger vil de si noe sånt som: «Hvordan går det med sønnen din?» Jeg synes det er ytterst ubehagelig og påtrengende når de drar et familiemedlem inn i dette.»
«De har faktisk også snakket om denne boken,» forteller han forundret. «Det var en demon som sa; «Vel, er du ferdig med boken? Den kommer ikke til selge noe særlig uansett,» noe jeg mener var et forsøk på å hindre meg fra å publisere det jeg hadde funnet ut.»
Hadde han noen gang følt at han var i fare eller møtt noe som kunne være gjengjeldelse?
«Jeg har jobbet med en sekt eller to hvor jeg har fått noen truende bemerkninger, ikke direkte fra en demon, men fra sektmedlemmer. Jeg tror ikke jeg har vært utsatt for noen spesielle åndelige angrep, nei.»
Hva var de mest vanlige tegnene på besittelse han hadde sett? Fantes det et slags mønster?
«Det er stort sett alltid et mønster. Den vanligste formen for besittelse er at personene vil gå inn i en slags transe og ikke engang husker stemmene som kommer ut av dem. Stemmen i løpet av denne trancetilstanden uttrykker mye hat mot religiøse og hellige ting. Den indikerer at de ønsker å plage vedkommende.»
Besittelse innebærer også ting som ofte er vanskelig å forklare.
«De kan inneha skjult kunnskap om ting. De kan godt snakke fremmede språk. Og når prester prøver å hjelpe disse personene, vil de ofte kjempe voldsomt mot å bli bundet fast og ha en utrolig styrke som for tilskuerene viker helt ufattelig.»
I sin artikkel skiller Gallagher mellom en fullverdig besittelse av en person av en ond ånd, og et litt mer vanlig men mindre alvorlig fenomen som kalles undertrykkelse.
WND spurte hva som kjennetegnet undertrykkelse i motsetning til de uforklarige tingene han hadde sett av besittelse.
«Det er også uforklarlige ting,» forklarer han. «Det er av en mindre alvorlig grad, men personen kan for eksempel føle seg angrepet av usynlige krefter. De kan bli forstyrret på ganske dramatiske vis når det for eksempel gjelder deres åndelige liv.»
«De prøver kanskje å be, og det er tydelig for alle at de på en dramatisk måte blir forstyrret når de prøver å be eller noe slikt.»
WND forteller om pastorer som rapporterer at de behandler undertrykkelser ganske ofte. Mente Gallagher at undertrykkelse kunne være ganske vanlig, bare veldig sjelden diagnostisert?
«Nei, jeg tror ikke det er vanlig,» svarer psykiateren sakte men sikkert. «Det er sikkert ikke så sjeldent som en besittelse. Jeg definerer undertrykkelse som et ganske klart demonisk angrep som ikke helt når nivået av besittelse. Jeg tror ikke det er vanlig. Jeg tror at hvis noen ser det som vanlig, må man være veldig forsiktig med det.»
Gallagher nevner i sin artikkel at etterspørselen etter eksorsister er stigende. Trodde han tilfeller av besittelse var økende, eller at de nå oftere ble anerkjent som slike?
«Jeg tror nok det er begge deler,» svarer han. «Jeg tror disse tingene går i bølger gjennom historien. Jeg tror at i løpet av de siste 20 årene så har det vært en økning i både anerkjennelse av og forespørsler etter slikt som eksorsisme.»
Han forteller også at det kan være flere som vender seg til det han beskriver som «typisk anti-kristne og okkulte kilder,» og «jeg tror det godt kan være flere personer nå som har åpnet seg opp for demonisk angrep eller besittelse. Selv om det selvfølgelig er vanskelig å sette fingeren på den slags.»
«Men,» legger han til. «Jeg er ikke i tvil om at i visse deler av verden, i visse deler av den tredje verden, på steder som Haiti for eksempel, har det alltid vært en viss demonisk aktivitet som skjer. I de landene der det er svært få mennesker som ikke tror på djevelen eller onde ånder.»
WND bemerker at personer som blir behandlet med anti-depressiva advares mot sjeldne bivirkninger, inkludert selvmords- og drapstanker. Trodde han at slike medikamenter kunne gjøre folk mer mottakelige for besittelse?
«Nei det tror jeg ikke,» svarer han uten å nøle. «Jeg tror mental sykdom er en helt forskjellig ting fra åndelige angrep. Personer som har psykiske eller psykologiske problemer trenger psykiatrisk og psykologisk hjelp. Medisinene er ikke perfekte men kan ofte være svært nyttige. Jeg tror ikke de på noen måte øker mottakeligheten for demonisk innflytelse.»
På spørsmål om hva som var det rareste han hadde sett som han mente var et tegn på besittelse, forteller Gallagher om en kvinne som kom til ham; «som hadde vært i kontakt med en person som drev med svart magi, og hun avslørte navnet på to ånder.«
En av dem var en ånd han hadde møtt i et tilfelle med en kvinne hundrevis av mil unna der han bodde. Den andre var navnet på en ånd i en gutt som kom for å se ham to uker senere.
«Så det var ganske bemerkelsesverdig. Med andre ord, kvinnen hadde fått navnene på to ånder, men hun visste ikke helt hva det betydde. En fra en sak jeg allerede arbeidet med og en annen var en sak som jeg skulle få vite om kort tid etter. Det var ganske utrolig.»
Det var her i intervjuet han mintes telefonsamtalen med presten, som ble avbrutt av en ond ånd.
Endret det på noen måte hans syn på verden når han opplevd noe sånt?
«Vel, på dette tidspunktet hadde jeg begynt å tro på ånder, men det var fortsatt ganske utrolig å høre det.»
WND spurte legen, som beskriver seg selv som en praktiserende katolikk, om han mente det er mulig at mennesker samhandler med den åndelige verden på regelmessig basis, kanskje uten å vite det?
«Jeg tror jeg har et ganske typisk kristent syn på det,» svarer han. «Jeg tror at onde ånder ikke kan ta bort folks frie vilje, så folk er fortsatt frie. Men de prøver å påvirke oss. Og jeg er sikker på at både engler og Gud våker over oss til en viss grad. Så jeg tror jeg ville svare positivt på spørsmålet ditt.»
Hadde han noen gang har sett bevis på gode eller engleaktige ånder?
«Jeg tror det er folk som har dratt nytte av å be til gode ånder eller skytsengler eller til Gud. Du vet, noen ganger ser det ut til at folk får svar på disse bønnene. Jeg tror det er mulig, ja.»
Hvordan hadde dette arbeid påvirket hans tro?
«Det har utvilsomt forsterket det,» svarer han lavt men uten å nøle. «Jeg mener, det er vanskelig å forholde seg til så mange folk som jeg har jobbet med uten å tro ganske sterkt på en verden av onde ånder.»
Gitt hans erfaringer og oppfatninger, trodde han det pågikk en åndelig krig mellom det gode og det onde?
«Absolutt.»
Kategorier:Nyheter
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar