Mange sitter med en følelse av at noe ikke er helt riktig vedrørende Panama Papers-lekkasjen. Og mange av oss setter kaffen i halsen når vi leser i en kronikk i Aftenposten:
«Panama Papers understreker viktigheten av kritisk og fri journalistikk!»
For dette er en tid der ordinær, mainstream media verden over er i en massiv tillitskrise. Panama Papers er «akkurat det legen foreskrev,» og journalistene hylles og hyller seg selv.
Dette kalles «tidenens største dokumentlekkasje.» Denne setningen er faktisk allerede blitt et mantra i avisene, i Norge og resten av verden. Men noe føles galt når «tidenes største dokumentlekkasje» avslører «blant annet 12 statsoverhoder/statsledere, over 100 andre politikere, 29 milliardærer og mer enn 200 nordmenn.»
Craig Murray, forfatter og menneskerettsaktivist, setter i sin artikkel «Corporate media gatekeepers protect western 1% from Panama leak» fingeren på dette som føles galt.
Murray var Storbritannias ambassadør i Usbekistan fra 2002 til 2004 og rektor ved University of Dundee fra 2007 til 2010. Han skriver:
«Vedkommende som lekket Mossack Fonseca-papirene ser ut til å være motivert av et oppriktig ønske om å eksponere et system som gjør det mulig for de rikeste å skjule sine massive formuer, ofte anskaffet på korrupt vis og alle for skatteunndragelses skyld. Disse Panama-advokatene skjuler formuen til en betydelig del av verdens 1% rikeste, og den massive avsløringen av dokumentene burde være en fantastisk ting.
Dessverre har vedkommende gjort en fryktelig feil ved å gå til de vestlige, konsernstyrte mediene for å offentliggjøre resultatene. Som et resultat av dette handler den første, store historien i saken, publisert i dag av The Guardian, om Vladimir Putin og en felespiller.
Bare så det er sagt, så tror jeg på historien og er ikke i tvil om at Putin er korrupt.
Men hvorfor fokusere på Russland? Russisk rikdom er bare en liten del av pengene som er gjemt bort ved hjelp av Mossack Fonseca.
Faktisk blir man fort klar over at denne selektive rapporteringen stinker.
Süddeutsche Zeitung, som fikk lekkasjen, gir en detaljert forklaring av metodene som brukes av media til å søke etter filene. Hovedsøkene de har gjort er etter navn som er forbundet med FNs sanksjonsregimer. The Guardian melder også dette og lister land som Zimbabwe, Nord-Korea, Russland og Syria. Filtreringen av denne Mossack Fonseca-informasjonen hos media følger direkte vestlige myndigheters agenda. Det er ingen omtale i det hele tatt av hvordan store vestlige selskaper eller vestlige milliardærer har brukt Mossack Fonseca, selv om de er de viktigste kundene. Og Guardian er raske med å fortelle at «mye av det lekkede materialet vil forbli privat.»
Men hva kan man forvente? Lekkasjen forvaltes av det storlått men latterlig navngitte «International Consortium of Investigative Journalists», som er finansiert og organisert helt og holdent av USA’s Center for Public Integrity.
Deres sponsorer omfatter:
Ford Foundation
Carnegie Endowment
Rockefeller Family Fund
WK Kellogg Foundation
Open Society Institute (Soros)
…blant mange andre. Ikke forvent en genuin eksponering av vestlig kapitalisme. De skitne hemmelighetene til vestlige selskaper vil forbli upublisert.
Forvent slag mot Russland, Iran og Syria, og noen bittesmå vestlige land som Island [og Norge]. En utdatert britisk tjenestemann eller to vil bli ofret – noen av dem demente.
Konsernenes media, The Guardian og BBC i Storbritannia, har eksklusiv tilgang til databasen som du og jeg ikke kan se. De beskytter til og med seg selv mot å se vestlige bedrifters sensitive informasjon ved bare å se på de dokumentene som er brakt opp av spesifikke søk som FN-sanksjonsbrudd. Glem aldri at Guardian slettet sine kopier av Snowdens filer etter ordre fra MI6.
Hva om de søkte i Mossack Fonsecas databaser på eierne av all media og deres selskaper, og alle redaktører og journalister? Hva om de søkte på alle de mest høytstående personene innen BBC? Hva om de søkte på alle bidragsytere til Center for Public Integrity og deres selskaper?
Hva om de gjorde et Mossack Fonseca-søk på hvert børsnotert selskap i de vestlige børsene, og på hver vestlige millionær de kunne spore?
Det ville være mye mer interessant. Jeg vet at Russland og Kina er korrupte, du trenger ikke å fortelle meg det. Hva med å se på de tingene som vi her i vest kan reise oss og gjøre noe med?
Og hva hvis konsernenes skjødehunder kunne la folk se de faktiske dataene?»
Originalartikkel her.
Kategorier:Artikler
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar