En kvinnelig hjelpearbeider i Tyskland har gått anonymt ut i media for å fortelle hvordan hennes arbeid blant «flyktningene» arter seg. Historien hennes begynner med at hun forteller hvor glad hun var for å få jobben som hjelpearbeider;
«Endelig kunne jeg hjelpe, ikke bare i teorien men virkelig i praksis gjøre noe for flyktningene.»
Kollegene var engasjerte og hyggelige, og hun forteller at hun entusiastisk satte i gang med arbeidet.
«Det er sikkert helt supert her, tenkte jeg for meg selv.»
Men hun skulle snart oppdage at virkeligheten var noe helt annet:
«Da de første flyktningene kom til kontoret mitt innså jeg at min positive og idealistiske oppfatning av dem og deres oppførsel var veldig forskjellig fra virkeligheten. Selvfølgelig kan du aldri generalisere, mange av dem er vennlige, ønsker å integreres og er lykkelige her. Men hvis jeg skal være ærlig så er 90% av dem jeg møter direkte ubehagelige og ikke slik som jeg trodde før.»
«For det første er de veldig krevende. De kommer til meg og forlanger at jeg øyeblikkelig skaffer dem en leilighet og en fancy bil. Noen krever også en god jobb. Når jeg forteller dem at dette ikke er mulig så blir de høyrøstede og aggressive.»
«En afghansk mann truet nylig med å ta livet av seg selv. Og en gruppe syrere og afghanere har erklært at de vil sultestreike inntil jeg har hjulpet dem med å flytte til et annet sted. Til en kollega av meg har de flere ganger ropt; Vi skal halshugge deg!»
«For det andre gir de ofte svært upålitelig informasjon. De kommer til meg med en historie som ikke henger sammen med dokumentene deres. Og når jeg senere snakker med mine kolleger så kan de ofte fortelle at de dagen før har vært hos dem med en helt annen historie.»
«Det var for eksempel en mann som kom til meg med sine papirer og et varsel om deportasjon som han hadde fått. Han ville vite hva som nå skulle skje. Da jeg forklarte ham det, gikk han igjen. Kort tid etter var han hos min kollega med helt nye identifikasjonspapirer i et annet navn. Han ble til slutt bare flyttet til en annen leir.»
«For det tredje, de holder seg sjelden til avtaler. Alle må gjennom en grunnleggende helsesjekk, det vil si røntgen, vaksiner og en generell kontroll. Men mange av dem vil også til andre leger, spesielt tannlege eller ortopedisk kirurgi. Så jeg gjør en avtale for dem, men de møter ikke opp. Dette skjer så ofte at legene nå har bedt oss om å ikke bestille noen avtaler for dem. Men hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke avvise ønsket om en legetime bare fordi jeg mistenker at de ikke vil dukke opp.»
«Og for det fjerde, og for meg det verste: Noen av dem oppfører seg helt forferdelig mot oss kvinner.
Det er et velkjent faktum at det er først og fremst enslige, unge menn som kommer til oss. 65-70 % av dem er mellom 20 og 25 år. Og de respekterer ikke oss kvinner. Hvis en kvinne prøver å fortelle dem noe så vil de ganske enkelt ikke høre. Eller de nekter og krever å få snakke med en mannlig arbeider. Vi kvinner får bare skjeve og foraktelige blikk.»
«De plystrer etter deg, kaller deg noe på et språk du ikke forstår og ler. Dette er veldig ubehagelig. Det skjer også at de fotograferer deg med smarttelefoner, selv om du protesterer. En gang gikk jeg opp en ganske bratt trapp. Jeg hadde flere menn bak meg og de snakket om meg og ropte på meg og lo hele tiden.»
«Så jeg har begynt å kle meg annerledes. Jeg liker egentlig å gå i tettsittende klær, men ikke nå lenger. Jeg kler meg i løstsittende bukser og store, høyhalsete gensere. Jeg bruker nesten ikke sminke lenger. Og jeg oppfører meg annerledes. Jeg unngår stedene der disse mennene er, og hvis jeg må forbi der så gjør jeg det så raskt som mulig og unngår å smile til noen så de ikke skal misforstå.
Men vanligvis holder jeg meg bare på mitt lille kontor, selv på dagtid. Og jeg tar ikke lenger toget til jobb, eller går tilbake. En kollega ble nylig forfulgt til t-banestasjonen av flere menn, og hun ble antastet på toget. Jeg vil skåne meg selv for det, så derfor bruker jeg bilen.»
Les kvinnens avisinnlegg her.
Kategorier:Nyheter
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar