En mors brev til sin autistiske sønn

Av T.S. på 30/07/2015 • ( 0 )

Når min 7 måneder gamle datter møter nye mennesker, selv hennes kjære bestemor, er hun bekymret. Når bestemoren løfter henne opp, kikker hun nervøst bort på meg med tårer i øynene, som for å spørre: «Mamma, er dette greit? Er jeg trygg?»

Jeg smiler til henne og forsikrer henne om at bestemor er snill. Etter noen kjærlige forsøk innser hun at hun er trygg, og angsten hennes forsvinner.

Dette får meg til å tenke. Jeg undres om, den gangen på legekontoret, Aydan kikket på meg på samme måte: «Mamma, er jeg trygg?» Gjorde han det, mens jeg gav ham over til legen eller sykepleieren som, i motsetning til bestemor, tok imot ham uten kjærlighet, og tvang ham ned på et bord av kaldt, syntetisk materiale før de stakk ham med en skarp nål fylt med gift.

Tenkte han: «Mamma, er dette greit? Vil det gå bra?». Og kikket jeg tilbake på ham med frykt og tårer i øynene, fordi jeg selv alltid har vært redd for sprøyter?

Jeg forstod instinktivt at det var galt å la noe eller noen, under noen omstendighet, skade barnet mitt. Og mens jeg ignorerte disse instinktene, kunne han se det i øynene mine?

Jeg vet, jeg fortalte ham at alt ville gå bra. Jeg mente ikke å lyve, men dypt inne i meg visste jeg at det var galt.

–

Så denne gangen vil jeg henvende meg til Aydan, selv om han nok ikke vil forstå det jeg vil si. Han forstår nok mer enn jeg tror, og kanskje en dag vil han forstå alt…

«Kjære Aydan, min sønn. Dette brevet er veldig vanskelig for meg å skrive, fordi jeg vil skrive om ting som det er veldig tungt for meg å innrømme.

Jeg vet ikke om du husker da du var et lite barn som din søster, men da du var liten som hun tok jeg deg til et sted hvor mennesker skadet deg. De stakk deg med en skarp nål som var full av ting (gift) som gjorde deg syk. Det skulle forandre hele livet ditt, og det er derfor du synes det er vanskelig å snakke. Det er derfor du av og til føler deg så forvirret. Det er derfor du har vondt i magen og smerter i hele kroppen. Jeg vil gjøre det helt klart for deg at dette ikke skjedde fordi du hadde vært slem eller fordi du var annerledes eller utilstrekkelig.

Jeg tillot dette å skje med deg fordi jeg var uvitende og ikke stolte på meg selv som mor.

Jeg er lei for at jeg sviktet da jeg skulle ha beskyttet deg.

Jeg vet ikke om du husker første skoledag da du var tre år gammel, men jeg husker de første to ukene da vi gikk sammen bort til porten og læreren tok hånden din. Du så på meg, du var redd og du gråt. Jeg vet du ikke ønsket å dra, og jeg vil ikke du skal tro at jeg forlot deg der fordi jeg ikke ville være hos deg. Jeg gjorde det fordi jeg var redd jeg ikke kunne hjelpe deg alene, og jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre. Jeg er lei for at jeg gjorde det mot deg også.

Jeg husker da du var fem, og noen ga deg en t-skjorte der det sto: Jeg er ikke autistisk, jeg er autastisk! Du hatet den skjorten og prøvde alltid å ta den av. Jeg husker den dagen da jeg forsøkte å ta den på deg og du kjempet imot og ville ha den av. Jeg så på deg og sa at jeg skjønte at du ikke likte skjorten og at du ikke ville ha den på. Jeg sa at jeg skulle kaste den og at du aldri trengte å gå med den igjen. Jeg kastet den mens du så på, og du virket så glad for det. Jeg vil du skal vite at det var riktig av deg å hate den skjorten. Du hadde rett i at den var hverken søt eller morsom.

Og Aydan, når du er ute i verden, blant alle menneskene og i «samfunnet», og disse menneskene ser rart på deg eller ber deg om å være rolig eller å være stille, da håper jeg du vet at det ikke betyr at det er noe galt med deg. Den eneste grunnen til at vi voksne sier sånt er at vi skammer oss over at vi har tillatt at du og andre barn som deg skades.

Når jeg nå skriver dette er du blitt ti år, og selv om du er stor gutt nå håper jeg det ikke er for sent å reparere det båndet av tillit vi engang hadde mellom oss.

Jeg vet at du vet at jeg elsker deg, jeg forteller deg det minst fem ganger om dagen og jeg husker en gang, før den skarpe nålen fylt med gift tok ordene dine bort, da du sa det til meg også.

Hilsen Mamma

April Boden skirver bloggen Aydan’s road to recovery, og brevet over er oversatt og gjengitt med hennes tillatelse.