Svært ofte fødes barn som er i live etter forsøk på abort. ECLJ (European Center for Law and Justice) forsøker å fremme lovgivning for å beskytte disse barna, og har som en begjæring til Europarådets parlamentarikerforsamling PACE skrevet rapporten «Late term abortion & neonatal infanticide in Europe – Petition for the rights of newborns surviving their abortion».
Her har de samlet vitnesbyrd fra sykepleiere og jordmødre over hele Europa:
MK, en sykepleierstudent i Frankrike, forteller;
«Barnet ble født levende, og for å hindre ham i å gråte dekket legen raskt til ansiktet hans. Han ble deretter tatt inn i et siderom. Jeg fant ut at det ikke var noe åpenbart galt med ham, han kjempet for å puste og han hadde noen små bevegelser. Han var fullt utviklet, hadde øyevipper, hår, negler… Legen kom inn og spurte om han fortsatt pustet, i så fall hadde han en injeksjon som kunne «løse problemet». Fem minutter senere kom han tilbake og grep en sprøyte. Han stakk babyen i hjertet…
Barnet beveget seg mens det foregikk. Jeg vet ikke hva det betydde, men kanskje han led. Den lille gutten levde bare et kvarter. Legene fortalte foreldrene at barnet var dødfødt. Dette er grunnen til at vi ikke vil at barna skal gråte ved fødselen; det ville være altfor traumatisk for dem. Det som sjokkerte meg mest, var den kaldblodige legen som ga barnet sprøyten. Det at barnet var i live var bare et problem som måtte løses.
Det ble aldri vurdert å fortelle foreldrene hva som egentlig skjedde.»
Dr. XB avslørte hvordan administrasjonssjef for genetisk avdeling ved sykehuset i Bordeaux beordret at ved svangerskap som skulle avbrytes i tredje trimester (uke 26 – 39) måtte barna være i live slik at hjernevevet var friskt nok til å brukes til forskning. Da XB forlot sykehuset snakket han med en sykepleier og uttrykte sin avsky over barnedrapene;
«Jeg ser denne kvinnen (sykepleieren) stirre ut i rommet mens hun sier; «Det er sant at det noen ganger skjer et lite drap blant venner.» Hun forteller meg om et tilfelle der barnet rakk å skrike før det i all hast ble brakt inn til rommet ved siden av. Slikt er ikke uvanlig, og det er dramatisk fordi moren hører barnet sitt, og i det øyeblikk hun innser at ungen hennes er i live, blir barnet drept.
Det som plaget henne var at tre leger (anestesilege, jordmor og barnelege) brukte en time på å drepe den nyfødte, fordi barnet kjempet imot og de ikke klarte å gi ham den dødelige injeksjonen.»
Vitnesbyrd fra LM, tidligere anestesisykepleier;
«Jeg ønsker å fortelle om et barnedrap. Ikke at vi har drept en 28 uker gammel nyfødt, men verre: vi lot være å hjelpe.
Den unge moren var HIV-positiv og narkoman, og hun oppdaget graviditeten sent. Gynekologer overtalte henne til å abortere, men barnet ble født i live. Jordmoren puttet bare barnet i en tom kasse. Naken, i et kar av rustfritt stål, kaldt, uten omsorg…
Moren var ved bevissthet under fødselen, hun gråt og ville se den lille, men legen hadde bestemt at dette barnet skulle dø. De ville ikke gi barnet til moren for å skåne henne. Det barnet var levedyktig. Han pustet på egenhånd og gråt kraftig. Jeg tror at barnet rett og slett ble lagt vekk for å fryse ihjel. Hvorfor kjemper man for å redde noen premature barn mens andre blir forlatt for å dø?»
En annen lege gav epidural til en kvinne som skulle ta abort i 6. måned. Han forlot rommet fordi han ikke ville være vitne til selve utvisningen av barnet, men kom tilbake senere og møtte jordmoren. Han forteller;
«Hun var nervøs og ubekvem. Hun fortalte hvordan gynekologen hadde funnet hjertet til barnet ved hjelp av ultralyd og injisert middelet som skulle stanse hjertet. Så ble vaginal forløsning gjennomført. Innen barnet var ute var jordmoren alene. Da han var helt ute, begynte han å gråte. Han var i live.
Jordmoren fortalte at hun ble helt bestyrtet og kvalte barnets rop med hånden og skyndte seg ut slik at foreldrene ikke skulle høre. Etter flere forsøk, drepte de barnet.»
Kort tid etter kom en annen kvinne til sykehuset med veer. Hun fødte et prematurt barn som var svært ønsket.
«Hennes barn ble umiddelbart ført bort for gjenopplivning. Det var en vanskelig gjenopplivning, flere barneleger kom til for å hjelpe. Etter en lang gjenopplivning var tilstanden hans stabil nok og han ble brakt til neonatal intensivavdeling.
Jeg innså da at dette barnet var på samme alder som barnet som, et par timer tidligere, ikke hadde rett til å leve.»
En lege som har praktisert i åtte år forteller;
«Som vakt på fødestuen, en kvinne hadde veer som del av en abort… Gynekologen går bort til praktikanten og sier med lav stemme, men høyt nok til at jeg hører: «Hvis barnet fortsatt puster presser du bare hardt mot trachea inntil det slutter helt å puste.» Så snur han seg mot meg; «Og du, du hørte ikke noe!»
En jordmor som hadde jobbet i 36 år med fødsel og obstetrikk beskriver følgende;
«Jeg har grusomme minner fra min tid ved gynekologiavdelingen der jeg deltok på senaborter, de fleste rundt uke 16 der fosteret kjempet og prøvde å puste i fem til femten minutter. Fordi det ikke finnes regler eller forskrifter for hva man gjør med et foster som kjemper for å leve, lar du fosteret dø av seg selv i en bolle eller på et fat. Dette er ikke en uvanlig situasjon, ca 25% i uke 16-17 lever en liten stund.»
Andrea Kischkel, lege ved sykehuset i Gällivare, Sverige, forteller;
«En liten pike ble født levende 1. mars 2014 kl. 07:55. Jordmødrene fikk ikke lov til å kontakte vakthavende barnelege. Derfor fikk ikke barnet noen medisiner, ingen smertelindring selv om hun ble trukket ut ved vakumekstraksjon. En jordmor svøpte barnet i varme håndklær og ventet til hun var død nesten en halv time senere.»
–
Du kan lese flere vitnesbyrd og hele ELCJ’s rapport her.
–
Kategorier:Nyheter
ÅPENBART 
Det er så fryktelig at leger kan drepe .det er bare helt frykteligt.små uskyldige barn.Alle har livets rett. dette må bare stoppes
Lurer på hvordan helsepersonell klarer å veksle mellom å være livredder i det ene øyeblikket og iskalde livsavsluttere i neste Øyeblikk.
Er dette lov i Norge???