Holde, lytte, gynge – og en velsignelse tilbake
av Dr. Anthony Tackman, M.D.
Det skjer her ganske ofte. Eller kanskje ikke så ofte, kanskje virker det mer vanlig enn det er. Men minst et par ganger i året. I hvert fall for legene.
Gravide kvinner kan bli syke. Noen ganger veldig,veldig syke. Og jeg vil alltid være takknemlig for fødselsleger og – sykepleiere. De har en vanskelig jobb. Svært vanskelig.
Det kan ofte skje at det kommer en kvinne som må gjennomgå en hastefødsel. Og noen ganger må det operasjoner og narkose til. I de fleste tilfeller våkner hun like etterpå. Men ikke alltid. Noen ganger blir hun ikke bedre. Noen ganger må hun på intensivavdelingen.
Og ved noen sjeldne og tragiske tilfeller våkner hun ikke i det hele tatt.
Et barn er født. Noen ganger prematurt. Noen ganger ekstremt prematurt.
Noen ganger er barnet for lite til at vi kan åpne luftveiene og sette på en pustemaskin. For lite til å brutalisere med iherdige redningsforsøk.
For lite.
Noen ganger kan han eller hun breke som et lite lam. Men oftest kommer det svært lite lyd som faktisk kan høres.
Og noen ganger finnes ingen familie.
Mamma er bevisstløs. Pappa er utilgjengelig eller bortreist. Og noen ganger har jeg sett fedre flykte fra fødestuen i stedet for å bli der sammen med barnet, fordi det er for opprørende for dem å vente og se på at babyen deres dør.
Jeg fordømmer ingen. Hvis du ikke er i deres sko kan du umulig forstå.
Men ingen barn skal dø alene.
Våre sykepleiere har en tendens til å være helgener i så måte. Denne verden kan være kald og grusom, men dette barnet skal ikke dø alene.
Ikke her.
Noen ganger har sykepleierne alt for mange oppgaver. Da holder legen barnet.
Fordi ingen barn skal være alene i livet.
Aldri.
Rommet er mørkt og barnet er pakket godt inn. Og det er en gyngestol der. Og vi gynger frem og tilbake. Frem og tilbake.
Du observerer den ubeskrivelige kompleksiteten og skjønnheten i hver lille hånd og fot. Du tar stetoskopet og lytter den lille på brystet. Sakte, men det slår.
En time går. Barnet åpner kanskje øynene. Jeg vet ikke hvor godt synet er, sannsynligvis ikke veldig. Men jeg liker å tro at han kjenner at noen er der.
Flere små sukk, men få virkelig effektive åndedrag.
Vi gynger frem og tilbake. Sakte.
Han er pakket inn i tepper. Du prøver å holde ham nære nok til at han kan høre hjerteslagene dine.
Det er ikke mammas hjerterytme, men det er da noe.
Det er i det minste et menneske.
En time går. Tiden går fortere enn du kanskje tror, mens du gynger frem og tilbake i mørket.
Huden blir kaldere, du prøver stetoskopet igjen og hjertet er der fortsatt. Så veldig sakte.
En sjel som desperat ønsker å bli her, prøver å holde seg fast.
En enkelt sjel på en stram line mellom to evigheter.
Et par sukk til. En kort stund.
Øynene stirrer, og lyset slukner.
Det er så utrolig trist. Det er så mye ved dette kallet som er så vanskelig å forstå. Så mye som blir vanskeligere gjennom årene. Ikke lettere.
Noen ganger tenker jeg virkelig at vi er de ulykksalige som blir igjen. At dette bare var et kort stoppested mot en usigelig vakker evighet.
Jeg liker å tro det, uansett.
Vi innser at i dette lille øyeblikket i et endeløs hav av øyeblikk, disse små stundene hvor disse englene besøker oss, så er vi vidunderlig velsignet.
Et glimt av det guddommelige i en stadig fordervet verden.
Men ingen barn skal komme inn i denne verden og dø alene.
Ikke her.
God natt, lille venn. Ditt liv betydde noe. Det lover jeg det gjorde. Du er en velsignelse for oss alle, og du vil alltid være en spesiell velsignelse for meg.
– – –
Dr. Anthony Tackman er neonatalog med praksis i Coastal Carolina, USA, og skriver for Charlotte Lozier Institute. Kronikken er oversatt og gjengitt med tillatelse. Du finner originalen her.
– – –
.
.
.
Kategorier:Artikler
ÅPENBART 
Legg igjen en kommentar